Lille julaften 2017

2018-07-23

Visste du at man kan miste taleevnen av stress? Det visste ikke jeg før lille julaften 2017. Dette er en tøff historie å fortelle.

Når jeg nå sitter her og skal skrive om lille julaften 2017, er det med blandede følelser for å si det mildt. Det er vondt å minnes, vondt å snakke om det og jeg har lenge vurdert frem og tilbake om historien er klar til å deles. Men jeg har et brennende ønske om å dele, for kanskje er det noen der ute som unngår en lignende skrekkopplevelse som jeg hadde, ved å høre hva jeg har på hjertet. 

Det hadde vært et par tøffe år, med noen vanskelige hendelser og mange endringer. Jeg hadde lenge gått med et håp om at når bare ting roet seg litt, da ville alt bli bra igjen. Jeg byttet jobb, gjennomgikk samlivsbrudd og flyttet, alt på relativt kort tid. Jeg ventet og ventet. På at det skulle bli bedre og lettere. Dagene, ukene og månedene gikk. Det var hverdager med jobb, delt omsorg og å tilvennes et nytt liv. Det var mange fine stunder utover høsten, der jeg kjente på en stor takknemlighet over at det tross alt gikk ganske bra. Barna var glade, vi hadde mange gode folk rundt oss, vi trivdes i nytt hjem, det var mye å glede seg over. Men likevel, kroppen og hodet hadde det ikke bra. Jeg begynte å glede meg til jul, og tenkte at en lengre juleferie ville gjøre susen. 

Det var bare så mye som skulle skje først. 

På jobb var det hektisk, ny julepynt og julegaver skulle på plass, og desember er jo alltid fullspekket med koselige og fine aktiviteter, men alt i alt ble det litt mye. Nei, det ble altfor mye. Det fikk jeg nemlig tydelig beskjed om på lille julaften. 

Barna og jeg hadde vært på et hyggelig besøk, og var på vei hjem. I bilen ble det spilt julesanger, og det var stor begeistring i fra baksetet. 2 julespente barn som ville hjem å legge seg men samtidig ikke. Ville nissen dukke opp? Ville han komme inn på rommene mens de sov? Var det tryggest å legge seg i mamma si seng? Det var mange spørsmål å svare på, men ikke enkelt å komme til orde innimellom 2 smågull med munndiaré. 

Og da jeg endelig fikk noen sekunder til å snakke på, ville ikke tunga slå ordene riktig. Jeg prøvde å si det som liksom lå klart fremst i hodet, men det kom ikke ut et eneste forståelig ord. Hva skjer nå? Barna lot ikke til å merke noe til det, for de fortsatte bare å snakke om sitt, men jeg visste at noe var veldig galt. Jeg ble livredd. 

Vel hjemme, satt jeg med rolig ned i stua og fokuserte på å puste. Ordene satt fortsatt fast, og jeg måtte konsentrere meg med alt jeg hadde av krefter for å si det jeg ville si frem til barnas leggetid. 

Jeg følte meg ellers i fin form, så jeg syns ikke det var noe poeng i å ringe legevakta. 

Noe sa meg at det ikke var noe fysisk galt. 

Heldigvis var det mye bedre etter litt hvile og søvn, og julaften og dagene som fulgte ble veldig fine. Tempoet roet seg betraktelig, og jeg kunne endelig nyte en rolig juleferie. Utenom noen få sosiale treff, ble det mange timer med egentid, TV og nye bøker. 

I romjula fortalte jeg om hendelsen til ei venninne som er sykepleier. Hun forklarte at hun var helt sikker på at det var stress-relatert, og at det var et tydelig signal om at nå begynte kroppen å få nok. Og jeg, jeg bestemte meg for å ta det på alvor. Jeg hadde ikke lyst til å oppleve det igjen. Men i tiden etterpå har det vært noen situasjoner der det har vært vanskeligheter med å stokke ordene eller huske hva jeg skulle si. 

Hos legen ble det tatt masse blodprøver, men alle lagre var fulle. Jeg er nøye med hva jeg får i meg, og sørger for å gi kroppen nok vitaminer og mineraler, og relativt riktig kost. Men legen kunne bekrefte at stress kan føre til både taleproblemer og hukommelsestap. Den beste resepten? Ro ned. Mediter. Gå turer. Gjør én ting av gangen. 

Jeg har de siste månedene jobbet knallhardt med å lære å være i øyeblikket. Men jeg har også forstått at det tar lang tid å bearbeide og avreagere etter de tøffe årene. Det har ikke vært rom for å gjøre det, jeg har vært nødt til å holde meg oppe og være en bauta for barna, og hverdagen har gått i 200 kilometer i timen. Det nytter lite å prøve å rømme unna det som skal bearbeides, og den eneste måten å kjenne etter hvordan det står til med kroppen og hodet, er å stoppe opp. Meditasjon er å lære seg å være i øyeblikket. Jeg har selv vært litt skeptisk til det tidligere, kanskje til og med gjort litt narr. 

Men meditasjon har vært mitt viktigste verktøy for å komme meg gjennom denne fasen. Det er så mange måter å praktisere det på, det handler ikke om at du må sitte i lotus-stilling på gulvet og lage rare lyder. Det kan like gjerne være å stryke hånda di over armen din mens du sitter i sofaen, å kjenne berøringen under fingrene. Det kan være å stå nede ved vannkanten å lytte til bølgene og kjenne lukta fra havet. Det kan være å gå en tur og bestemme seg for å legge merke til noe nytt på veien du kanskje har gått hundrevis av ganger tidligere. Har den stien alltid vært der? 

Det kan være å stoppe opp og kjenne på gresset, blomstene, steinene. Å lytte til teksten på en sang. Å ha det helt stille og legge merke til hvilke lyder som er i huset eller utenfor vinduet. Å stikke nesa i en liten flaske med eterisk olje eller lukte på henda etter du har vasket dem med såpe. Å lese en tekst og bruke noen minutter på å reflektere. Å stirre lenge på en gjenstand du har i huset. Det er uttallige andre eksempler på meditasjon, og jo mer du gjør det, jo mer oppmerksom vil du bli på alt som er rundt deg akkurat her og nå. Ingen fortid, ingen fremtid, bare akkurat nå. 

Jeg har blitt motstander av ordet "multitaske" etter å selv ha levd etter det i flere år. Hvor mange ting klarer jeg å bære samtidig opp trappa mens jeg har telefonen nedpå skuldra? Lage middag mens jeg svarer på mailer og gjør knebøy. Brette klær mens jeg stresser meg opp over at det burde vært støvsugd eller tørka støv. Herregud så mye frustrert jeg har vært over at jeg ikke har kunnet gjøre flere ting på én gang, og så sliten jeg har vært av å ha så mange tanker i hodet samtidig uten å ha mulighet til å iverksette de! 

Lille julaften 2017 var en merkedag og det startet en lang prosess av mentale endringer. For det sitter i hodet, alt sammen. Vi tror vi ikke har mulighet til å stoppe det spinnville hamsterhjulet vi befinner oss i, vi tror vi får gjort så mye mer ved å multitaske. Vi tror vi bare kan skyve vanskelige ting unna ved å jobbe og kjøre på som vanlig, dessuten, har vi noe valg? Verden er jo fullstendig avhengig av oss, og vi har mange roller vi skal fylle.

Men det er bare jeg som kan sette grensene for meg selv for å ha et mindre stress-fylt liv, og det samme gjelder deg. Men på tampen av dette innlegget, har jeg noen tips som kanskje kan hjelpe deg hvis du opplever mye stress og at du har lite kontroll over ditt eget liv. 

- Lær deg en måte å ta pauser på, hver eneste dag. Jeg har lært meg å meditere, å gi litt faen i at alt skal være på stell og å nyte en rolig stund uten dårlig samvittighet. Anbefales og jeg kommer til å skrive mye mer om dette fremover! 

- Vær åpen! Hvis du kjenner deg stadig mutt og tom, nedkjørt og sliten eller frustrert, snakk om det med noen du har tillit til. Du kan ikke forvente at alle skal forstå hvordan du har det, men de som er glad i deg og bryr seg om deg, vil garantert prøve å hjelpe deg på sine måter. En varm klem, et lyttende øre, at du blir dratt med ut på gåtur eller å dele ei flaske vin, gråte og le om hverandre sammen med noen likesinnede, det er virkelig å anbefale! 

Snakk med sjefen din på jobb, er det noe som kan endres på? Og stikker det virkelig dypt, snakk med legen og be om å få profesjonell hjelp! Det har hjulpet meg enormt masse! Det kan være mange ting vi bærer på inni oss, og bare ved å lære seg noen verktøy kan vi håndtere dem på en sunnere måte. 

- Bli selektiv med hvem du har rundt deg. Du har kanskje, som meg, opplevd hvor vondt det gjør når noen i din nærmeste omgangskrets ikke ønsker deg alt godt? Det er mange måter å vise det på, men det er ikke tvil om at det kjennes når du har en sånn person i livet ditt! Du er ikke forpliktet til å verken forklare noe eller være åpen mot noen du ikke har tillit til, og ingen har rett til å kreve det av deg mot din vilje. Bestem deg, virkelig bestem deg, for hvem du ønsker å ha i livet ditt og bruk tiden din på dem. Ja det kan være en vond prosess å velge bort noen, men du vil ha så mye igjen for å bli kvitt, eller i hvertfall redusere kontakten med, giftige relasjoner. 

- Forsøk etter beste evne å planlegge uka du skal begynne på. Hva skal skje og til hvilken tid? Planlegg måltider og handle alt inn. Pakk ferdig sekker og treningstøy dagen før. Bruk noen minutter til å rydde hus før leggetid, men det er ingen vits å ha det strigla! For å gjøre disse pliktene litt hyggeligere, sett på litt god musikk og ta deg et lite glass vin til arbeidet! Eller en bit sjokolade. Bestem deg for å bruke 30 minutter til rydding før du kan sette deg i sofaen med verdens beste samvittighet og se eller høre på akkurat hva DU vil! 

-ØV PÅ Å SI NEI! Jepp, det er vanskelig. Du trenger ikke unnskylde, bortforklare eller lyve om syk katt eller at du har hodepine. Er det noe du ikke har lyst til å være med på, bare si "Nei, ikke idag". Bare gjør det. Og så gjør du akkurat det du har lyst til istede. 

-Når alt virker kaotisk og uoverkommelig og du ikke helt vet hvordan du skal klare det, bare gjør dette: Pust. Inn,ut,gjenta. Så lenge du trenger, helt til du har roet ned hodet og kroppen. 

- Avreagér! Gi deg selv tid og rom til å gråte, være sint, skuffa, få det ut! Ved å gå og bære på disse tunge følelsene over lang tid, går det til slutt utover helsa. Tro meg. 

Idag har jeg fortsatt dager hvor kroppen er tom, bekymringene store og pusten sitter "fast" i brystet. Jeg kan rote med ordene og glemme noe viktig, eller smelle tåa i noe på gulvet fordi jeg er uoppmerksom. Men jeg har også dager hvor det bruser innvendig fordi jeg er så glad, og jeg kjenner meg avslappa og full av pågangsmot. Sånn er jo livet, det er ikke perfekt, og alle dager er ikke like gode.  

Jeg er mer trygg på meg selv enn noen gang tidligere, roligere og helt sikkert mye klokere. Og jeg vil så veldig gjerne bidra til mer åpenhet rundt det å ikke alltid ha det så bra. Det du gjør, og jeg gjør, hver eneste dag, er bra nok! Vi prøver så godt vi kan, i den situasjonen vi er i, og det er godt nok!

Heia oss, for alle våre styrker og svakheter, gode og dårlige dager. La oss heie hverandre frem og hjelpe hverandre i motbakke, le litt av våre svakheter og være stolte av hvem vi er. Det er tross alt heiagjengen min, med meg selv som heialeder, som gjør at jeg i dag våger å gå litt ut av komfortsona og dele en tøff historie. Våg å dele du også <3 

Mange klemmer, Stine